Er jeg for gammel til å dra på arbeidsleir med Internasjonal Dugnad? (jeg er nå 70.) Ville arbeidet ikke være for tungt? Hvordan ville jeg passe inn i en gruppe med bare unge mennesker? Det var tankene jeg alltid hadde når jeg traff andre medlemmer i Internasjonal Dugnad på møtene. Så fikk jeg vite på IDs årsmøte at en mann som er enda eldre en meg planla å dra på Vallersund-leir i år. Det er Pete Green som noen av dere sannsynligvis kjenner. Så bestemte jeg meg å dra dit også.
Jeg angrer ikke denne beslutningen. Arbeidet var ikke for hardt. Man må jo ikke velge det tungeste å gjøre. Og det finnes alltid noe som hver og en kan gjøre. Med de unge menneskene var det heller ingen problemer. Likevel kjente jeg meg mer sikker ved å ikke være den eneste gamle. Det eneste som forstyrret meg litt, var at noen av deltakerne sang ofte veldig høyt på en måte jeg ville heller kalle skråle.
Vallersund er en plass hvor man kan kjenne seg hjemme med en gang. En internasjonal leir er ikke et fremmedlegeme der. De er jo selv ganske internasjonale. Bortsett fra nordmenn lever der folk fra Tyskland, Frankrike, England, USA og kanskje andre land. Men da leiren ble arrangert var jo ikke alle medarbeidere og andre beboere til stede på grunn av ferie.
I hovedsak arbeidet vi med å rense vannrensedammene (det var ikke tungt, men skittent) og å bygge en sti som leder til en planlagt folkehøyskole for psykisk utviklingshemmede.
Deltakerne kom fra Nederland, Polen og Tyskland, pluss Pete og meg som bor i Norge. Det var synd at det var ingen nordmenn bland deltakerne (Pete er engelsk og jeg selv tysk). Selv leirlederen var ikke norsk. Men for nesten alle er SCI-leir en mulighet for å dra til andre land. Det er en forskjell fra tiden da jeg var på mine første leirer, i femti- og sekstiårene. Denne gangen var det å være på arbeidsleir nesten som å være i utlandet. Man fikk kontakt med mennesker fra andre land som man ellers ikke har så mange muligheter til.
Andre forskjeller er: Den gangen traff man alltid noen som ikke snakket noen fremmedspråk eller hadde lært i skolen noe annet en engelsk som fremmedspråk. Ved møter og diskusjoner måtte man alltid oversette. Nå kan alle engelsk. Det er veldig praktisk. Men jeg synes at noe av den internasjonale ånd til SCI har gått tapt.
I femti- og sekstiårene kunne man ikke treffe folk fra land i den østlige delen av Europa. Og hvis man traff en, så var den sikkert godt silt ut av myndighetene. Men til og med i dag er det ikke helt selvfølgelig: en serber som var påmeldt kunne ikke komme, fordi han trengte visum, og det fikk han ikke tidsnok.
På grunn av arbeidet på Vallersund og atmosfæren i dette lille samfunnet kunne jeg tenke meg å dra dit på leir neste år også – hvis vi har leir der. Men jeg ville helst ikke være den eneste gamle. Kanskje er det noen av de eldre ID-medlemmer som hadde lyst å delta på en leir igjen og slutte seg til meg? (Pete har allerede andre planer til neste år.) Hvis en er i noenlunde god helse og liker å være sammen med mennesker, så skulle det ikke være noen problem.
-Peter