Samarbeidsorganisasjonen i Mexico heter Vive Mexico. Vive Mexico er en solidaritetsorganisasjon med rundt 30 prosjekter årlig og de har organisert prosjekter siden 1997. Organisasjonen har hatt over 2000 internasjonale frivillige fra 40 forskjellige land siden de startet, og prosjektene organiseres i 11 stater i Mexico, de fleste i delstaten Michoacan. I landsbyen var samarbeidspartneren til Vive Mexico en videregående skole. Det var disse som igjen videreformidlet våre hjelpende hender og ivrige sjeler. Vi hadde mye med denne skolen å gjøre, og her hadde vi foredrag for elevene, malte, plantet trær, snakket med ungdommene og laget mat med lærerne. De andre dagene fordelte seg på timer på barneskolen med sang og dans, tur på gård med graving i jorda så svetten rant, maling og dugnad på en annen barneskole og maling av lekeapparatene i en barnehage. Etter disse besøkene hadde vi alltid en gjeng med nysgjerrig barn fnisende, hengende, løpende, ropende rundt oss.
Blant de som bor på landsbygda i Mexico lever nesten halvparten under fattigdomsgrensa. Forholdene for småbønder er svært vanskelige, hvor staten har kuttet i støtte og småbøndene blir utsatt for konkurranse gjennom frihandel. Dette resulterer i at mange mister livsgrunnlaget sitt der, og må dra inn til byene eller migrerer til USA for å tjene til livets opphold. Her venter ofte dårlig betalte jobber, utnyttelse og et liv i slummen, og veien til USA er lang og farlig, langt fra familie og venner. Hvert femte hushold i Mexico har et familiemedlem som har migrert til USA.
I Epitacio Huerta finnes fattige mennesker og mennesker som klarer seg greit. De fattige brødfør seg gjennom jordbruk og det de kan selge på markedet, tortillasjappa på hjørnet, kiosken med alt det rare i eller med godterisalg fra en trillebår.
Noe av det mest spennende er å se, oppleve og høre om andres liv. Liv som er fjernt fra egen hverdag i Norge. Både gjennom lokalsamfunnet og de andre frivillige. Gjengen ble som en familie, latteren var aldri langt unna og historiene var mange. Kortspill ut i de sene nattetimer, opplevelsesturer i helgene og hyggelige middager i det lille huset vårt hvor jeg fikk høre om japanske ungdommers liv, om det å jobbe på mentalsykehjem i England og om livet i Spania. I huset blandet norske sanger, japanernes høflighet, spanjolenes freidighet, engelsk humor og meksikansk temperament seg hvor tålmodigheten og samarbeidsevnene ble satt på en prøve. Lærte å brette papirsvaner, lage engelsk pai, synge på spansk, bukke som en japaner og sist men ikke minst lærte jeg mye om meg selv.
I lokalsamfunnet møtte jeg ung som gammel, kvinne som mann, alle med en historie, om glede og sorger, og om et liv som ikke alltid er like lett å leve. Om maisbonden som ikke får solgt maisen sin i det lokale markedet og som må sesongmigrere til USA åtte måneder i året for å brødfø egen familie, om kvinnen som blir undertrykket av mannen og passer både gård og barn alene mesteparten av året, om den lille jenta hvis far har forsvunnet på sin søken etter den amerikanske drømmen og med moren jobbende i USA, om den unge gutten som fortalte om det livsnødvendige regnet (la lluvia es nuestra vida) som hadde gått oss på nervene og hele landsbyen som danset i gatene på nasjonaldagen tross i at himmelen falt ned (el cielo esta callando), om den gamle læreren hvis største opplevelse har vært å reise til Europa som gatemusikant, om rektoren som fortalte om korrupsjon og narkotikahandel og om et politisk system som favoriserer eliten og undertrykker de fattige og om ungdommen uten fritid dobbeltarbeidende som skoleelever og gårdsarbeidere. Men allikevel mennesker som er lykkelige og stolte av sin kultur. Vi opplevde mennesker som tok i mot oss med åpne armer, og åpnet sine hjem for oss. Vi ble invitert hjem til folk, fikk lære folkedans sammen med barna på den lokale barneskolen og gikk i tog på nasjonaldagen iført meksikanske folkedrakter. Lærerne på skolen skal ha en spesiell takk for at de tok så godt i mot oss.
På tross av mye regn, hardt liggeunderlag, magesyke og en litt fraværende leirleder var leiren en absolutt bra opplevelse. Til tider litt frustrerende da vi følte at vi ikke fikk hjulpet til så mye som vi ville. Se heller på det som en kulturell utveksling, hvor man hjelper hverandre og utveksler erfaringer, kultur og historier basert på gjensidig respekt og forståelse. Det var tre uker fulle av opplevelser, historier, inntrykk, minner og en erfaring for livet.
Cecilies tips hvis du skal på en lignende leir;
Bilder hjemmenifra (venner, familie, bosted), gjerne en liten bok om Norge (om by og land, kultur, natur, bunader og troll), små typiske norske ting du kan gi bort i gaver, matoppskrift tilpasset hva du kan få tak i der, antibakterielle våtservietter, vanlige våtservietter, magesyketabletter, regntøy og gummistøvler (hehe), arbeidshansker og jobbklær (som kan bli både møkkete og full av maling), sysaker, liten lommelykt, reisevekkeklokke, vannflaske, solhatt, liten ordbok, godt liggeunderlag, oppblåsbar ”flynakkepute”, diskman (ta gjerne med en CD med norsk musikk!) lesestoff og kortstokk. Tenk deg nøye om hva slags klær du pakker; prøv og kutt ned til det aller nødvendigste og det anbefales ikke å ta med hvite klær. Orienter deg om hva slags temperatur det er i området, en varm genser er veldig godt å ha hvis det er kaldt.
Ellers er det veldig populært med digitalkamera slik at folk kan se på bildene etterpå og lær deg et par leker du kan leke med barna! Frisk opp spansken/lær deg mest mulig spansk før du drar, det er en utrolig fordel å unne kommunisere med lokalbefolkningen
Mexico er et flott land å reise i, folk er åpne og det er mye å se. Landet har en vakker natur, spennende historie og en rik og variert kultur. Bussystemet er godt utbygd, og det er lett å reise rundt. I tillegg må man ta visse forbehold, spesielt i Mexico City. Vive Mexico var flinke til å ta vare på meg og kom med god informasjon. En ting man skal være forberedt på når man drar til Mexico (Latin Amerika generelt) er at ting ikke alltid går som planlagt, og ikke bli overrasket om avtaler ikke alltid blir holdt og at ting går litt tregt. Ta det heller som det kommer og vær åpen og positiv!-Cecilie
I september bar det av gårde til Mexico, kontrastenes og variasjonenes land. Et land med enorme forskjeller mellom fattig og rik, fra land til by, slum til luksusstrøk, fra ørken til tropiske skoger, høyfjell til strender, fra rikdom i Nord til fattigdom i Sør, og med den amerikanske drømmen rett over grensa. Reisemålet var nærmere bestemt Epitacio Huerta, en liten landsby med ca. 3000 innbyggere, 2500 meter over havet, med humperuta 5 timer fra delstatshovedstaden Morelia. En busstur gjennom byer og landsbyer, forbi åkre og små hus, slitne sauer og klesvasker vaiende i vinden, innover i daler og oppover fjell.
I Mexico bor det ca. 105 000 millioner mennesker, og rundt 26 millioner av disse bor på landsbygda. Landet består av 31 delstater. Michoacan ligger i midten av landet, vest for hovedstaten Mexico City, og går fra fjellet i midtlandet og ned til strendene ved Stillehavet. Epitacio Huerta ligger syd i staten, i innlandet.
Der møttes vi, åtte mennesker fra fem forskjellige land, Mexico, Spania, England, Japan og Norge, i alderen 19-42, klare til å gi en hjelpende hånd i solidaritetens navn. Vi stuet oss sammen i et lite murhus, med høner og katter som nærmeste naboer.
Samarbeidsorganisasjonen i Mexico heter Vive Mexico. Vive Mexico er en solidaritetsorganisasjon med rundt 30 prosjekter årlig og de har organisert prosjekter siden 1997. Organisasjonen har hatt over 2000 internasjonale frivillige fra 40 forskjellige land siden de startet, og prosjektene organiseres i 11 stater i Mexico, de fleste i delstaten Michoacan. I landsbyen var samarbeidspartneren til Vive Mexico en videregående skole. Det var disse som igjen videreformidlet våre hjelpende hender og ivrige sjeler. Vi hadde mye med denne skolen å gjøre, og her hadde vi foredrag for elevene, malte, plantet trær, snakket med ungdommene og laget mat med lærerne. De andre dagene fordelte seg på timer på barneskolen med sang og dans, tur på gård med graving i jorda så svetten rant, maling og dugnad på en annen barneskole og maling av lekeapparatene i en barnehage. Etter disse besøkene hadde vi alltid en gjeng med nysgjerrig barn fnisende, hengende, løpende, ropende rundt oss.
Blant de som bor på landsbygda i Mexico lever nesten halvparten under fattigdomsgrensa. Forholdene for småbønder er svært vanskelige, hvor staten har kuttet i støtte og småbøndene blir utsatt for konkurranse gjennom frihandel. Dette resulterer i at mange mister livsgrunnlaget sitt der, og må dra inn til byene eller migrerer til USA for å tjene til livets opphold. Her venter ofte dårlig betalte jobber, utnyttelse og et liv i slummen, og veien til USA er lang og farlig, langt fra familie og venner. Hvert femte hushold i Mexico har et familiemedlem som har migrert til USA.
I Epitacio Huerta finnes fattige mennesker og mennesker som klarer seg greit. De fattige brødfør seg gjennom jordbruk og det de kan selge på markedet, tortillasjappa på hjørnet, kiosken med alt det rare i eller med godterisalg fra en trillebår.
Noe av det mest spennende er å se, oppleve og høre om andres liv. Liv som er fjernt fra egen hverdag i Norge. Både gjennom lokalsamfunnet og de andre frivillige. Gjengen ble som en familie, latteren var aldri langt unna og historiene var mange. Kortspill ut i de sene nattetimer, opplevelsesturer i helgene og hyggelige middager i det lille huset vårt hvor jeg fikk høre om japanske ungdommers liv, om det å jobbe på mentalsykehjem i England og om livet i Spania. I huset blandet norske sanger, japanernes høflighet, spanjolenes freidighet, engelsk humor og meksikansk temperament seg hvor tålmodigheten og samarbeidsevnene ble satt på en prøve. Lærte å brette papirsvaner, lage engelsk pai, synge på spansk, bukke som en japaner og sist men ikke minst lærte jeg mye om meg selv.
I lokalsamfunnet møtte jeg ung som gammel, kvinne som mann, alle med en historie, om glede og sorger, og om et liv som ikke alltid er like lett å leve. Om maisbonden som ikke får solgt maisen sin i det lokale markedet og som må sesongmigrere til USA åtte måneder i året for å brødfø egen familie, om kvinnen som blir undertrykket av mannen og passer både gård og barn alene mesteparten av året, om den lille jenta hvis far har forsvunnet på sin søken etter den amerikanske drømmen og med moren jobbende i USA, om den unge gutten som fortalte om det livsnødvendige regnet (la lluvia es nuestra vida) som hadde gått oss på nervene og hele landsbyen som danset i gatene på nasjonaldagen tross i at himmelen falt ned (el cielo esta callando), om den gamle læreren hvis største opplevelse har vært å reise til Europa som gatemusikant, om rektoren som fortalte om korrupsjon og narkotikahandel og om et politisk system som favoriserer eliten og undertrykker de fattige og om ungdommen uten fritid dobbeltarbeidende som skoleelever og gårdsarbeidere. Men allikevel mennesker som er lykkelige og stolte av sin kultur. Vi opplevde mennesker som tok i mot oss med åpne armer, og åpnet sine hjem for oss. Vi ble invitert hjem til folk, fikk lære folkedans sammen med barna på den lokale barneskolen og gikk i tog på nasjonaldagen iført meksikanske folkedrakter. Lærerne på skolen skal ha en spesiell takk for at de tok så godt i mot oss.
På tross av mye regn, hardt liggeunderlag, magesyke og en litt fraværende leirleder var leiren en absolutt bra opplevelse. Til tider litt frustrerende da vi følte at vi ikke fikk hjulpet til så mye som vi ville. Se heller på det som en kulturell utveksling, hvor man hjelper hverandre og utveksler erfaringer, kultur og historier basert på gjensidig respekt og forståelse. Det var tre uker fulle av opplevelser, historier, inntrykk, minner og en erfaring for livet.
Cecilies tips hvis du skal på en lignende leir;
Bilder hjemmenifra (venner, familie, bosted), gjerne en liten bok om Norge (om by og land, kultur, natur, bunader og troll), små typiske norske ting du kan gi bort i gaver, matoppskrift tilpasset hva du kan få tak i der, antibakterielle våtservietter, vanlige våtservietter, magesyketabletter, regntøy og gummistøvler (hehe), arbeidshansker og jobbklær (som kan bli både møkkete og full av maling), sysaker, liten lommelykt, reisevekkeklokke, vannflaske, solhatt, liten ordbok, godt liggeunderlag, oppblåsbar ”flynakkepute”, diskman (ta gjerne med en CD med norsk musikk!) lesestoff og kortstokk. Tenk deg nøye om hva slags klær du pakker; prøv og kutt ned til det aller nødvendigste og det anbefales ikke å ta med hvite klær. Orienter deg om hva slags temperatur det er i området, en varm genser er veldig godt å ha hvis det er kaldt.
Ellers er det veldig populært med digitalkamera slik at folk kan se på bildene etterpå og lær deg et par leker du kan leke med barna! Frisk opp spansken/lær deg mest mulig spansk før du drar, det er en utrolig fordel å unne kommunisere med lokalbefolkningen
Mexico er et flott land å reise i, folk er åpne og det er mye å se. Landet har en vakker natur, spennende historie og en rik og variert kultur. Bussystemet er godt utbygd, og det er lett å reise rundt. I tillegg må man ta visse forbehold, spesielt i Mexico City. Vive Mexico var flinke til å ta vare på meg og kom med god informasjon. En ting man skal være forberedt på når man drar til Mexico (Latin Amerika generelt) er at ting ikke alltid går som planlagt, og ikke bli overrasket om avtaler ikke alltid blir holdt og at ting går litt tregt. Ta det heller som det kommer og vær åpen og positiv!
-Cecilie