ZANZIBAR, mai/juni 2016

av Liz Anette Stordahl og Birgitte Boldvik

 

Før avreise, og etter at alle vaksiner var tatt, hadde vi fått avklart at vi skulle bo i «volunteer house» i Maungani. Vi hadde også fått forespørsel fra kontaktpersonen om vi hadde mulighet til å lære lokalbefolkningen et nytt språk. Ettersom vi ikke kan noe annet enn norsk og engelsk, og vi forutsetter at de kan engelsk, for hvordan skal vi ellers kunne lære de noe som helst, svarte vi at vi kunne prøve å lære de norsk. 

 

Vi (Birgitte og Liz) møttes for første gang på et treningskurs i januar som varte frem til mai. Det vil altså si at vi ikke kjente hverandre veldig godt før vi meldte oss på en dugnadstur sammen. Det var mange skeptiske kommentarer fra andre bekjente om hvordan dette skulle gå siden vi ikke hadde kjent hverandre lenge, men på den annen side – dette må da være den ultimate vennskapstesten. Tåler man tre uker på dugnadsleir sammen, tåler man det meste. 

Leiren skulle begynne på en mandag, men i frykt av å komme for sent, sørget vi for å ta et fly som landet på Zanzibar på søndag. 

Flyreisen var et kapittel for seg selv, vi måtte mellomlande i Doha i over 12 timer. Heldigvis har Qatar airways en fantastisk avtale som gjør at når man har mellomlanding på over 12 timer så får man gratis hotellovernatting. Vi oppfylte kravene og fikk gratis hotellovernatting med mat og transport tur/retur til hotellet, så lenge vi kom oss gjennom «immigration». Vi hadde ikke visum for å være i Qatar så vi var rimelig spente på om vi kom oss inn i landet, men vi hadde ingenting å tape på å prøve Motivasjonsfaktoren for å prøve var høy, for det hadde vært veldig deilig å ligge i en seng fremfor å krøke seg i ned i to stoler hele natten. I den lange køen vi stod i for å komme inn i landet klarte Liz både å miste boardingkortet og bekreftelsen på hotellet en gang eller to, men fant det heldigvis raskt igjen. 

Vi kom oss gjennom «immigration», og fikk stemplet passet med at vi hadde lov å være i Qatar i et døgn. Det var helt fantastisk å få lagt seg ned i en seng den natten, mens vi egentlig bare var på mellomlanding. Senga var kanskje litt hard, men hvilke forhold som ventet i Zanzibar ante vi ingenting om så for alt vi visste var det siste natt i ei skikkelig seng på 3 uker.

Bilde 1: Hotellet vi fikk overnatte på, Bilde 2: To glade jenter som skal få sove i en seng istedenfor i en stol på en flyplass 

Søndag 29.mai 2016 

Vi fikk en litt tidlig, men fin start på dagen med morgensol på vei inn til flyplassen. Vi rakk ikke den gratis frokosten på hotellet så vi fikk testet ut Burger King på flyplassen i Doha før vi boardet flyet og tok siste flyetappe til Zanzibar. Rett før flyet landet fikk en av oss den geniale ideen at vi skulle ta med oss pleddene og putene som var delt ut på flyet – det var jo meget begrenset hva vi hadde med oss av slikt i bagasjen, og igjen hadde vi en liten bekymring for hva som kom til å møte oss i «volunteer house». Første utfordring i Zanzibar var å skaffe oss visum. Dette hadde vi ikke gjort på forhånd, fordi alternativet til å vente til vi kom ned til Zanzibar var å sende passet vårt til den tanzanianske ambassaden i Sverige for å få visum før man dro – pes.. I skjemaet man skulle fylle ut var det litt vanskelig å vite om man skulle krysse av for ferie eller annet. Vi tok begge deler, ettersom vi tross alt skulle ha en ukes ferie etter dugnadsleiren. Vi viste frem invitasjonen vi hadde fått, og kom oss gjennom. Da vi hentet bagasjen vår som stod på gulvet på flyplassen måtte den scannes. Liz hadde tatt med norsk brunost til den norske kulturkvelden, og ble brått bekymret for at det ikke var lov å ta med seg slike ting inn i landet. Men det var null stress, det gikk bra det også. 

Da vi kom ut fra flyplassen så vi en gruppe gutter stå med en lapp med kun Anette (som er Liz sitt mellomnavn) x 2, og var på vei bort dit, før vi så en annen gjeng som stod med en lapp med fornavnet mitt. Det skapte et øyeblikks forvirring, men vi fant korrekt gjeng, det var 3-4 stykker som møtte oss. Vi spurte om det var en minibank på flyplassen så vi kunne ta ut kontanter i lokal valuta. Vi hadde nemlig hørt at det var kontanter som gjaldt på øya. Og jo, en av guttene kunne vise oss minibanken. Det viste seg derimot at det ikke var en minibank på flyplassen (i det minste ikke en som guttene som møtte oss visste om), men vi ble visttil et vekslingskontor. Vi hadde sikret oss med å ta ut en del dollar og euro på Gardermoen som vi fikk til lokal valuta. 

Så begynte turen på vei mot Maungani og «volunteer house». Maungani er en relativt liten landsby der de ikke er vant til å ha turister, men er vant til å ha frivillige innom av og til. I landsbyen finnes det et sykehus, moske, butikker i form av en kiosk langs hovedveien hvor man kan kjøpe drikke og litt mat, et par grønnsakshandlere, et par steder å kjøpe kjøtt, en butikk med filmer og lignende.

Bilde 3 og 4: Volunteerhouse 

Vi fikk beskjed om at det kom til å komme en frivillig til, en gutt fra Italia, men han kunne ikke komme før senere i uka. Vi var litt overrasket over at det bare var oss og en frivillig til på leiren, men ble fort vant til tanken – vi fikk god service og oppfølging. Gutta fra organisasjonen viste oss inn til vårt jenterom, hvor vi skulle sove. På dette soverommet var det tre madrasser på gulvet, og to skap med dører som det var mye rusk og rask i. Rommet vårt hadde tilgang til et relativt stort bad, med et ordentlig toalett. Så herlig! Ordentlig toalett, heldigvis! Badet var veldig møkkete, så vi planla å dra innom butikken en dag for å kjøpe litt vaskemidler og vaske badet ordentlig før vi begynte å bruke det for fullt. (Men vi fant senere ut at dette var litt nytteløst, for det første hadde ikke lokalbutikken noe særlig med varer, og for det andre var vi fulle av jord og støv hver eneste dag. Det var med andre ord nytteløst å vaske, men mindre vi ville gjøre det hver dag. Ikke akkurat noe vi var spesielt gira på.) 

Først trodde vi at vi skulle bo alene på dette rommet, men plutselig dukket det opp en lokal jente som hentet noe i det ene skapet og gikk ut igjen. Dette viste seg senere å være en lokal jente som også var frivillig. Hennes oppgaver var å holde huset i orden og lage mat til oss. Vi tre jentene delte samme rom, og vi forstod raskt at den lokale jenta ikke snakket et kløyva ord engelsk Vi klarte å skape en måte å kommunisere på etterhvert, selv om det bød på noen utfordringer.

Bilde 5: soverommet med tre madrasser og myggnetting hengende i en klump over.

Bilde 6-9: Bilder fra badet, legg merke til at det ikke er speil over vasken. 

Vi fikk servert lunsj med ris og en tomatsaus med poteter, løk og littkjøtt i, samt spinat. Det smakte godt, og var ikke sterkt. Det kom mange folk innom for å hilse på, og alle var veldig ivrige på å prøve og lære oss litt swahili. Vi hadde derimot vanskeligheter nok med å huske navnene i begynnelsen, så swahilien måtte vente litt. 

Fascinerende nok var SIM kort noe av det første vi fikk hjelp til å skaffe oss så vi kunne få nett/internett-tilgang. Vi hadde planlagt å kjøpe oss et lokalt SIM kort for å holde kontakt med folk i Norge, så vi hadde tatt med oss et par ekstra mobiler til det formålet. Vi var rimelige glade for å få fikset nett og SIM kort, fordi våre mobiler med norske SIM kort hadde så vidt det var dekning. 

Til kvelds fikk vi loffskiver, og pålegget vi kunne velge mellom var syltetøy og/eller smør. Det var også satt frem spinatrester fra lunsj, som var veldig populært blant de lokale. Vi gjorde store øyne da vi oppdaget at de lokale spiste loffskivene med pålegg på begge sider av skiva. For eksempel hadde de smør på den ene siden og syltetøy på den andre siden av brødskiva. Med andre ord ikke så lett å sette fra seg brødskiva på tallerkenen. 

Denne første kvelden tok vi frem yatzi-spillet vi hadde med oss, og spurte om de lokale ville være med å spille og det ville de gjerne. Vi var 7 spillere totalt, så det tok litt tid å bli ferdig, men det virket som at alle synes det var veldig gøy. 

Vi var ganske slitne etter en lang da, så da det var på tide å legge seg tok vi en kjapp vurdering på at vi kunne bruke myggnettingene som allerede var bundet opp i taket. Det endret seg fort etter at Birgitte la seg ned på en madrass med myggnettingen over og hun oppdaget mygg på innsiden av myggnettingen. Det ble til at vi hang opp vår egen myggnetting på innsiden av de som allerede var der. Vår myggnetting hadde nemlig mindre hull, og det vil dermed være vanskeligere for mygg og alle andre slags skapninger vi forestilte oss at kunne prøve seg på å komme inn til oss å faktisk snike seg inn forbi nettingene. Vi hadde med oss lakenposer som vi lå i, men selv dette ble ekstremt varmt i løpet av natten. Vifta vi hadde pustet lettet ut for å ha på rommet tidligere på dagen gikk kun rundt innimellom, men vi konkluderte fort med at det var bedre med innimellom enn ingenting.

 

Mandag 30.mai: 

Den første morgenen i Zanzibar startet med at lyset ble skrudd på rundt kokken 06, veldig tidlig for spesielt Birgitte som ikke er et morgenmenneske. Frokosten ble servert 07:30, og bestod av loffskiver med syltetøy og/eller smør. 

En av de første tingene Liz gjorde etter å ha rullet av madrassen (det var en liten øvelse i seg selv å komme seg ut av myggnettingene uten å rase ned alt) var å prøve også dusjen for første gang. Til vår store skuffelse viste seg at dusjen var defekt. Det kom nemlig bare ut et par dråper med vann når vi prøvde å skru den på. Etter litt forsking så måtte vi krype til korset og spørre gutta om det bare var vi som ikke skjønte hvordan dusjen fungerte, men de konkluderte også med at den var ødelagt etter å ha pirket litt her og skrudd litt der. Vi trodde at dusjen kom til å bli fikset raskt, men der tok vi feil. Og det viste seg videre utover i ukene at når ting er ødelagt så er det ikke slik at man fikser det så fort som mulig. Er ting ødelagt, så er de ødelagt, og da må man finne alternative løsninger. Vel det gjorde vi.

Bilde 1: Ved siden av doen er det en bøtte med vann og en «dodusj». Gjett hva som ble vår dusj i tre uker? Jepp, dodusjen. Rennende vann trumfer alt annet 

Etter den noe kjedelige starten på dagen uten dusj så tok to av guttene oss med på en liten spasertur. Vi ante ikke noe om hvor, men tenkte vel at de ønsket å vise oss litt rundt. Vi endte derimot opp hos den lokale lederen! Det er nemlig slik at hvis man skal bo i en landsby i Zanzibar over en kort eller lang periode så må den lokale lederen akseptere deg. Det samme gjelder hvis man for eksempel skal bygge et hus, da må man få godkjennelse fra den lokale lederen. Den lokale lederen snakket kun swahili, men våre to campledere oversatte for oss. Landsbylederen ønsket oss velkommen til landsbyen, og sa at han likte Norge som blant annet via NORAD har hjulpet til med å få elektrisitet i denne landsbyen. Vi fortalte også at vi gledet oss til å være her, lære stedet, språket og folkene å kjenne. 

Etter å ha besøkt landsbylederen gikk vi en lang tur hvor vi blant annet var innom nabolandsbyen og det lokale sykehuset. Vel tilbake fra tur smakte det veldig godt med lunsj som bestod av hvit ris og bønner. Vi fikk også daffet litt i skyggen, og lekt med noen av barna som kom forbi. Etter en god stund 

med tidsfordriv ble det tid for middag som var vårt første møte med det de kalte for vannbrød – det lignet veldig på pannekake, men var med løk i. Dette ble spist uten tilbehør eller noe på. 

På kvelden kom sjefen i ZAYDO innom og holdt informasjonskvelden for oss. Her ble det blant annet nevnt at de lokale kokte opp vann og satte det i en beholder på kjøkkenet som vi kunne forsyne oss av om vi ønsket, eller så kunne vi kjøpe vann fra butikken om vi heller ville det. Birgitte bestemte seg med en gang for at kjøpt flaskevann var det eneste aktuelle, mens Liz vurderte vannet som var kokt. Det ingen fortalte oss da var at det faktisk var en stor koleraepidemi i landet, da vi fikk vite dette ble det helt uaktuelt også for Liz å drikke vannet fra beholderen selv om det var kokt. Det viste seg at koleraepidemien var såpass stor at all gatemat-stedene i hovedstaden og rundtomkring var stengt. 

Vi fikk også mer info om ulike typiske turistaktiviteter som vi kunne dra på i helgene i regi av ZAYDO – da fikk vi det billigere og kunne føle oss trygge. Vi hadde fått info om dette på forhånd mens vi enda var i Norge, både eksempler på aktiviteter og priser, og var derfor gira på å få gjort mest mulig av disse aktivitetene. Det vi kanskje ikke hadde regnet med, men som var forståelig og ikke et problem, var at de ønsket at vi skulle betale for mat og drikke for de lokale fra organisasjonen som var med oss på disse helgeaktivitetene. 

Den neste lille overraskelsen vi fikk var betalingen. Det var noe uklart i informasjonsbrevet hva vi faktisk skulle betale, spesielt rundt dette med arbeidsvisum. Når vi hadde betalt for visum på flyplassen var vi ganske sikre på at vi hadde fått det korrekte visumet. Det viste seg derimot å være en gal antagelse. Vi fikk nemlig beskjed om at det kunne hende «immigration» kom på besøk og da skulle de ha penger. Vi hadde tatt ut nok penger i Norge til å dekke visum og avgiften til organisasjonen, men siden vi ikke hadde fått tatt ut noe mer penger i minibank var vi litt short på cash en periode – og vi hadde definitivt ikke nok liggende til å betale 2 dyre arbeidsvisum om «immigration» skulle dukke opp. Lederen i ZAYDO beroliget oss med at de mest sannsynlig ikke kom, fordi organisasjonen hadde sagt ifra at det som regel var studenter som hadde lite penger som typisk var på denne leiren. Vi angret et lite sekund på at vi hadde vært ærlige i immigrasjonspapirene der vi skrev opp yrket vårt, og ikke at vi var studenter. 

Det aller siste det ble informert om på møtet var om selve aktiviteten vi skulle delta i. Vi fikk beskjed om at de frivillige som kom på campen ofte hadde to aktiviteter de deltok i, men vi hadde ikke fått noe informasjon om dette i forkant – vi hadde jo søkt på og valgt en camp som vi fikk plass på. Dog hadde vi jo sagt oss villige til å lære dem opp i et språk, men da ble det avklart at de ikke ønsket at vi skulle lære landsbyen norsk, men engelsk. Det var vi helt uforberedte på, og konkluderte med at det kom til å bli vanskelig spesielt med tanke på at vi da ikke hadde hatt noe felles språk. Vi sa derfor at vi ønsket et par forelesninger på swahili først, og det ble vi enige om at vi skulle få, samt at noen av de lokale som kunne engelsk måtte være med oss i tilfelle det ble spørsmål og annet, det skulle også gå i orden. Sjefen i organisasjonen skulle også lage en timeplan som skulle komme neste dag, eller dagen etter. Det viste seg at det skulle ta enda et par dager til etter det, og litt masing fra oss før det dukket opp en egen timeplan. Dette med tid opplevde vi som en stor forskjell fra den verden vi er vant med hjemme. Her var det ingenting som hastet, og hvis noen for eksempel sa at dette kommer i morgen, kunne det like gjerne bety neste uke. Sånne ting tar det litt tid å venne seg til, men etter hvert klarte vi å innfinne oss med at det var sånn det fungerte. Da timeplanen kom fikk vi en oversikt over hva vi skulle de ulike dagene, og noen dager var satt av til egne jentedager. På jentedagene skulle kvinnegruppa i ZAYDO komme til oss. 

Etter en lang og spennende, men slitsom, dag, ble det på tide å finne senga. Birgitte gikk først inn på soverommet. Alle som var i stua hørte bare et hyl fra soverommet, og det var ikke veldig rart – det var en rotte på rommet og den pilte nesten rett over føttene på Birgitte. Et par av guttene kom inn og tittet litt forsiktig etter den, men de fant den ikke og mente at det ikke var noe farlig å sove med en rotte på rommet. Her føler vi det er på sin plass å minne dere på at vi ikke sov i senger, men på madrasser rett på gulvet. Med andre ord var det ikke så veldig fristende å ha en rotte løpende rundt på rommet mens vi sov. Der og da lærte vi det første ordet som virkelig festet seg i hjernen på swahili, panya, rotte. Jenta vi delte rom med snakket ikke engelsk, og hun synes det samme som guttene - det var ganske så festlig at vi var litt redde for rotta. Vi tok frem swahili/engelsk ordboken vår og pekte på oss og redd og ordet rotte. Rotta løp heldigvis ut fra rommet etter en liten stund, og jenta var snill og stappet noe tøy i glippa under døra, så vi skulle slippe å få rotta på besøk igjen. Men tro oss når vi sier at hver minste lille pipelyd fikk det til å grøsse litt i oss, og det var mange pipelyder i løpet av nettene...

Bilde 2 - kaotisk å komme seg gjennom all myggnettingen og i seng.

Bilde 3 og 4 - Myggnetting og tau, lag på lag, knute på knute

Bilde 5 - Spisestua vår. Her var det ikke alltid plass til alle som skulle spise, så noen måtte sitte i sofaen og spise under noen måltider.

Bilde 6 - Beholderen med kokt vann.

Bilde 7 - Kjøkkenet. de fleste matvarene står på "benken" på gulvet.

Bilde 8 - Dette rommet har ikke tak, men er her vi vasker opp bestikk og tallerkner, men også skitne bein om vi trenger det etter å ha vært ute. I dette rommet hender det også at vi lager mat innendørs. Om kvelden settes også syklene inn her.

Bilde 9 - det samme rommet kan også brukes til å henge opp klær i.

Bilde 10 og 11 - Stua.

 

Tirsdag 31. mai 

Denne dagen var første prosjektdag. Woho. Ryggsekken var pakket med solkrem, vann og gummistøvler. Caps og solbriller ble satt på hodet lenge før vi gikk ut døra, samt minst en runde med solkrem. De lokale hadde spurt oss om vi kunne sykle dagen før, og hva var vårt svar? Selvsagt kan vi sykle, vi er da sporty nordmenn. På vei ut så spør de om vi kan sykle afrikanske sykler, og vi ble med ett litt usikre. Afrikanske sykler?!? Det viser seg at afrikanske sykler er det vi vil beskrive som litt gammeldagse sykler., For å være helt ærlig, bestemorsykler som pent sagt må sies å ha sett sine bedre dager... Den første sykkelturen gikk til Kisakasaka, en landsby rett i nærheten. De som var med oss dit sa at det skulle ta rundt 20 minutter å sykle dit, men vi brukte tre kvarter. Halvparten av distansen var på hovedveien, en asfaltert forholdsvis flat vei. Selv om veien var forholdsvis flat var det litt jevnt oppover på vei til arbeidet, og det motsatte på vei hjem – hvor man da kunne få litt deilig vind i håret. Resten var på grusvei med mange humper og dumper i veien. Det tok ikke lange tiden før disse grusveiene ble kalt for «the broken road». Og det var «the broken road» som førte til forsinkelser den første dagen. Det eksisterte bare en offroad sykkel i utvalget vårt av sykler, resten var sykler med tynne dekk som ikke gikk så godt overens med en humpete grusvei. Vi ble enige om å bytte litt på syklene fra dag til dag, men det tok ikke mer enn et par-tre dager før vi begynte å få dreisen på å sykle disse syklene på heller stusslige veier og mot slutten av oppholdet må vi påstå at vi syklet vel så fort om ikke fortere enn de lokale!

Bilde 1 og 2: Syklene. I bakgrunnen på bilde 1 kan man skimte den sorte offroad sykkelen. Bilde 2 viser at syklene ikke alltid er tilpasset høyden til de som sykler. 

 

Vi var 4 stykker som syklet til Kisakasaka, Liz, Birgitte og våre to campledere som fulgte oss over alt. Vel fremme i Kisakasaka møtte vi tre andre som skulle bli med å plukke mangrovefrø. I Kisakasaka var det mye frø, så her skulle det plukkes frø. Frøene skulle vi ta med oss og plante et annet sted neste dag. Vi oppdaget rimelig fort at vi var heldige som hadde gummistøvler i ryggsekken fordi disse trærne vokser i skillet mellom vann og land, og på grunn av tidevannet står trærne tidvis i vann. Det vil si at det var leirete, gjørmete og en del vann der vi skulle plukke frøene. Litt språk- og kommunikasjonsproblemer i starten førte til at det var litt uklart for oss hvilke frø som var modne, men til slutt så vi fikk beskjed om at frøene som var rødaktige/brunaktige var modne og kunne plukkes. Vi lærte at det finnes opptil syv ulike arter av mangrove trær, og vi plukket hovedsakelig frø fra to ulike arter, før vi etter en god stund avsluttet arbeidet og gikk tilbake til syklene. Vi kunne ikke plukke med oss for mange frø heller, fordi vi måtte få det med oss på syklene hjem, Før vi syklet tilbake til Mwangani ble vi tatt med på en oppdagelsestur hvor vi fikk smake på diverse frukter og sett diverse planter. På dette tidspunktet var det så mye nytt og noen vansker med språk/forståelse, så det er ikke alt vi har klart for oss hva det var vi så og fikk smake på i ettertid, men det var generelt mye godt å smake på. 

Etter arbeidet og lunsj (denne dagen fikk vi maisstappe (polenta) og tomat/salsasaus), dro vi for første gang inn til Stonetown, og til vår store lettelse fikk tatt ut kontanter så vi hadde nok til både drikke, 

turer, immigration og litt ekstra attåt. Vi ble kjørt av en av de lokale som holdt til i samme hus som oss og som hadde rollen som sjåfør og litt overhode i huset. Vi betalte selvsagt for kjøreturen. Vi fikk stoppet innom en butikk som var en del større enn den kiosken vi hadde i umiddelbar nærhet i landsbyen vår.. Vi hadde ett mål for øye, og det var is! Og vi fikk for første gang kjøpt oss is, og spanderte til stor takk på alle som var i bilen. Isen var kjempegod, med så utrolig god smak av vanilje. Kanskje ikke så rart at isen på Zanzibar smaker tydelig vanilje, Zanzibar er jo kjent som krydderøya og har blant annet vaniljeplanter. 

Vel tilbake i basen vår valgte vi å hjelpe tilmed å lage middagen selv om vi er litt usikre på om vi var mest til hjelp eller mest i veien. Middagen var kokebanan, kokosvann, kardemomme og sukker. For oss fremsto dette mer som dessert enn middag. Det vi kaller for kokosvann lages ved at man først huler ut en kokos og samler all kokosmassen i en bolle, før man heller over vann og blander godt. Deretter tar man kokosmassevannblandingen i hånden og presser ut vannet, som brukes til å tilberede maten. Den tørre kokosmassen legges tilbake i bollen, og prosessen gjentas et par-tre ganger. Akkurat denne middagen, med banan og kokos som hovedingredienser, var ikke så stas for Birgitte som verken liker banan eller er glad i kokos. Hun fikk egentlig allerede nok av middagen etter den prøvesmaken vi fikk mens vi lagde maten. Dog, er man sulten nok så går det meste ned, og går det ikke ned så klarer man å vente til neste måltid. 

Etter middagen lekte vi utenfor huset med barna fra nabolaget, vi lekte noe som lignet «troll og stein». Det var rimelig vanskelig for et utrent øye å løpe rundt i bekmørket på en grunn som er full av små hull, og vi måtte se oss slått av de små barna gang på gang. Til vårt forsvar var det like før vi tråkket over et par ganger, men til syvende og sist så gikk det heldigvis greit. Det var gøy å leke med nabobarna så lenge vi fikk velge selv hvor vidt vi ønsket det eller ikke. En gang mens Liz lekte «troll og stein» med de fleste av barna satt Birgitte og lekte med et lite barn. Etter hvert kom en av de voksne damene bort og kommanderte Birgitte til å være med i leken blant de større barna, det var ikke et valg. Og når det ikke var et valg, og både barna og de voksne aldri så ut til å gå lei eller vise tegn til at det var så sent at de måtte dra hjem, så endte vi opp med å forsvinne inn for å få litt fred. 

Senere denne kvelden ankom italieneren som også skulle være med på campen. I huset vårt endte det opp med å bo tre jenter og fire gutter. Jentene hadde det det største rommet, og guttene delte på to mindre rom. På kveldene pleier det å komme innom flere fra Zaydo organisasjonen, men de er bare innom på besøk og deltar i samtaler og kortspill før de drar hjem hvert til sitt. Kortspillet vi har introdusert for dem er UNO, for det er et relativt enkelt kortspill uten for mye regler, og uten at man har behov for å prate og kommunisere mye under spillet.

Bilde 3-4: Området vi gikk i. 

Bilde 5-6: De lange grønn/brune stengene som henger på trærne plukket vi. Dette er frøene vi skal så de neste dagene.

Bilde 7 - Selfie etter første arbeidsdag

Bilde 8 og 9 - Baobaotre, og frukten til denne. Bitterfrukt, som oftest brukes til matlaging.

Bilde 10 og 11 - Vi fikk blant annet smake et minieple.

Bilde 12 og 13 - Enda mer frukt å smake på, - denne gang British mango.

Bilde 14 og 15 - Roadtrip til Stonetown samt smak as is.

Bilde 16-22 - Matlaging. Her bruker vi ekte kardemomme, og tar den ut fra skallet sitt før vi maler den.

JSN Gruve template designed by JoomlaShine.com