Valgrande er et nasjonalparkområde i Nord-Italia. Det ligger opptil Lago Maggiore - en enorm innsjø som går langt inn i Sveits. Valgrande er det største sammenhengende område med vill natur i Italia. Leiren ble holdt i Miazzina, en liten landsby med ca. 250 innbyggere i skråningen av fjellet Pala, ca.750m.o.h. Her begynner alpene som strekker seg innover i Sveits, og Monte Rosa var ikke langt unna, noe vi erfarte på en fottur vi hadde inn i fjellene.

Jeg var veldig spent før jeg dro, delvis fordi jeg aldri før hadde vært iItalia, og delvis fordi jeg aldri hadde vært på en Internasjonal Dugnad leir. Jeg ankom på togstasjonen i Pollanza ganske sliten og veldig spent etter å ha flydd til Milano og tatt toget et par timer derfra. På stasjonen var det et par stykker til som så ut som de skulle på leir, og vi pratet sammen mens vi ventet på å bli hentet. Etter et par timers venting kom det en bil, og vi ble kjørt av gårde til Miazzina , og deretter videre til Alpe Pala der vi ble innlosjert i en gammel skolebygning som nå fungerte som leirskole.

Vi var 13 stykker som deltok på leiren, og nesten like mange nasjonaliteter: Polen, den Tsjekkiske republikk, Tyskland, Holland, Belgia, Sverige og Spania var representert foruten meg selv fra Norge. Vi ble etter hvert en sammensveiset gruppe, uten at det noensinne oppsto store krangler eller spenningsfelter.

Arbeidet vi gjorde - å rydde stier rundt Miazzina - gikk veldig bra til tross for at leirlederen vår var syk og lå på sykehuset, og hans erstatter ikke kunne være til stede fordi han måtte jobbe. Vi var med andre ord overlatt til oss selv mesteparten av tiden, bortsett fra når vi jobbet. Da trådte borgermesterens kone Elda, en liten, energisk dame på rundt 60, til. Hun snakket ikke et ord engelsk, i likhet med de fleste andre vi var i kontakt med, men det hindret henne ikke på noen måte å snakke med oss. Jeg fikk bl. a. klage på at jeg ikke var blond og blåøyd, slik nordmenn skal være. Med oss og jobbet var også Mario - byens vaktmester. Når det gjaldt mat ble alt arrangert for oss. To gamle, søte menn bodde sammen med oss og lagde all mat til oss. To varme måltider om dagen med flere retter, og kaffe og te før arbeidet om morgenen. I det hele tatt ble vi tatt veldig godt imot av lokalsamfunnet. De tok vare på oss og var interessert. De tok oss også med på utflukter i helgene når vi hadde fri.

Den første helgen var vi på fjelltur inn til en slags turisthytte. Vi hadde med oss to guider som kjente fjellet ut og inn. Lørdagskvelden var vi på fest i en gammel landsby i nærheten, Runchio. Alle husene var bygd av stein og var flere hundre år gamle, og stiene mellom husene var gresslagte og ikke egentlige stier. Det føltes som å tre inn i et annet århundre. Festen var laget for å sponse restaureringen av husene og innlegging av strøm og vann og telefon etc. Husene fungerte nå som sommerhus for de som eide dem, og festen var et årlig innslag.

Siste dagen av leiren reiste 4 av oss til Torino. Vi var invitert av Corrado, en av de som arrangerte leiren. Vi ble innlosjert hos en venn av ham, og sammen med et par venner til, ble vi vist rundt i byen og fortalt litt av byens historie. Det var en kjempefin avslutning på en flott leir. Jeg ble virkelig positivt overrasket.

Vi var så mange mennesker fra så mange forskjellige land og med så forskjellig bakgrunn. Allikevel fant vi oss til rette sammen, og jeg følte at alle hadde en unik respekt for hverandre som jeg sjelden har sett i noen annen sammenheng, og jeg sitter igjen med en følelse av at dette er en opplevelse alle unge mennesker burde få med seg. Det gir virkelig et helt annet perspektiv på en selv, på landet en kommer fra, og på andre land og mennesker og kulturer.

 -Silje

JSN Gruve template designed by JoomlaShine.com