Jeg fikk i sommer oppfylt ønsket om å delta på en treukers miljøvernleir i det vestafrikanske landet Togo. Da jeg tok kontakt med Internasjonal Dugnad var hovedmotivasjonene å oppleve noe nytt, å delta i noe meningsfylt og å yte noe, samtidig som jeg ønsket å få praktisere franskkunnskapene mine. Alle ønskene ble innfridde og jeg takker for muligheten til å være med på noe som ble en svært annerledes og givende opplevelse. 

Togo ligger mellom Ghana og Benin ned mot Guineabukten og grenser til Burkina Faso i nord. Togo var fra 1500-tallet et senter for slavehandel. I 1884 ble kystområdene tysk protektorat og senere kolonien Togoland, som etter første verdenskrig ble lagt under Folkeforbundets og FNs mandat og delt i et fransk og et britisk område. I 1956 fikk fransk Togo indre selvstyre og erklært som egen stat i 1960, mens britisk Togo ble en del av Ghana. Togo er en republikk ledet av president Gnassingbé Eyadema som har sittet ved makten i over 35 år etter et militærkupp i 1967. Den politiske situasjonen har etter frigjøringen vært ustabil, særlig i den første halvdelen av 1990-tallet med demonstrasjoner og langvarig generalstreik. Internasjonalt press om demokratisering gav flerpartisystem og åpne presidentvalg fra begynnelsen av 1990-tallet, men den politiske opposisjonen har ingen reelle muligheter til å få makt. Presidenten ble på tvilsomt grunnlag gjenvalgt for fem år 1. juni 2003. 

Togos areal er på 56,600 km2, befolkningen er på om lag 5 millioner, hvorav omkring 1 million bor i hovedstedet Lomé sør i landet. Det offisielle språket er fransk men det finnes omkring 40 etniske grupper med egne språk, hvorav de største gruppene er Ewé i sør og Kabiyé i nord. Halvparten av befolkningen over 15 år kan lese og skrive, skolegang er ikke obligatorisk og det finnes få skoler spesielt på landsbygda. 50 prosent utøver tradisjonell animistisk religion, 30 prosent er katolikker og 20 prosent er muslimer. Togos helsevesen er lite utbygd og mangler ressurser. Gjennomsnittlig levealder er 54 år, fertilitetsraten er over 5 barn per kvinne og spedbarnsdødeligheten er høy. Hiv/aids-epidemien øker raskt og bare halvparten av befolkningen har tilgang til rent drikkevann. 65 prosent av befolkningen arbeider i landbruket, 30 prosent i servicenæringene og 5 prosent i industrien. De viktigste landbruksproduktene er hirse, mais, yams, maniok og ris. Togo eksporterer særlig fosfater, kaffe, kakao, bomull til nabolandene og til Europa. Togo mottar lite utviklingshjelp på grunn av den politiske situasjonen. FNs levekårsrangering i 2002 plasserer Togo som nummer 141 av 173 land. 

Flyreisen gikk til Ghana og jeg fikk en fin reise på egen hånd fra Accra i Ghana til Lomé, og nordover til Kpalimé, hjembyen til SCIs togolesiske samarbeidsorganisasjon "Association Togolaise des Volontaires Chrétiens au Travail" (ASTOVOCT) (Togolesisk organisasjon for kristne frivillige i arbeid). ASTOVOCT har engasjerte ansatte og lang erfaring med å arrangere leirer. Første dag av leiren var det en kort briefing av leirdeltakerne hos organisasjonen. Vi var 20 deltakere i alderen 20 til 32, nesten likt med jenter og gutter, der 13 var togolesere, fire var franske, to kom fra Belgia og jeg fra Norge. Leiren var ledet av to erfarne togolesiske ledere. Gruppen viste seg å fungere godt sammen. Etter orienteringen ble vi kjørt sørover til landsbyen Boulou-Agbadomé, noen kilometer utenfor byen Tsevie, fire mil nord for Lomé. 

Boulou-Agbadomé er en relativt stor landsby, ganske spredt utover med mye hus og innbyggere. Husene er av ulik type, fra stråhytter til relativt forseggjorte murhus med bølgeblikktak. Polygamiet gjør at både mannen og alle konene har egne hus. Innbyggerne tilhører Ewé-folket og er hovedsakelig bønder som eier jord utenfor landsbyen der de dyrker mais, yams, maniok og andre vekster. Jordbruket er for det meste til selvberging. Befolkningen er hovedsakelig katolikker, men også den tradisjonelle religionen utøves. Kjønnsrollemønsteret er tradisjonelt, organiseringen er svært hierarkisk og landsbyen ledes av en høvding. En stor del av innbyggerne er barn, stråtakene som er barneskolen i landsbyen huser 350 elever. Forutsatt at de greier å reise penger, har landsbyen to byggeprosjekter for fremtiden, en offentlig latrine og en barneskole bygd i murstein og med skikkelig tak. Landsbyen har en vannpumpe med filtrert vann, men mangler mellom annet elektrisitet, telefon og post. 

Da vi kom frem, møtte nesten hele landsbyen opp for å se og hilse på oss. Det var første gang det ble arrangert leir i landsbyen. Interessen for oss avtok gradvis i styrke. De voksne var generelt smilende, åpne og var svært gjestmilde. Barna hadde sommerferie og kunne ofte henge etter oss hele dagene, de var reserverte den første tiden, men tødde opp etter hvert. Barna med mest skolegang snakket godt fransk. Vi ble innkvarterte i et relativt stort murhus med bølgeblikktak og fikk hver vår stråmatte å sove på. Toalettet var et hull i bakken inni en stråhytte et stykke fra huset, dusjen var utendørs med vegger av stråmatter. Vann til kroppsvask, vasking av klær og oppvask måtte bæres fra kanalen 200 meter unna, mens drikkevann måtte hentes ved vannpumpen og renses ytterligere. Maten ble kokt utendørs, der kasserollene ble satt direkte i brennende kull. Maten var relativt "europeisert", med te, brød og smør til frokost klokken 8, og ris, spaghetti, yams, bønner eller tradisjonell "pâte" av mais med saus til lunsj klokken 13 og til middag klokken 19. Ulike oppgaver som matlaging, oppvask og vannhenting, gikk på omgang mellom leirdeltakerne inndelt i grupper. 

Leiren var en miljøvernleir. Arbeidet var ledet av Tsevie-avdelingen av "Association pour la Promotion de l’Agroforesterie" (APAF) (Organisasjon til agroskogbrukets fremme). ASTOVOCT har samarbeidet med APAF i flere år. APAF står for utvikling og utplanting av spesialtilpassede planter, som mellom annet er gjødslende på grunn av et rikt løvverk, de binder jorden på grunn av store røtter, og de kan brukes til ved siden de vokser raskt. Organisasjonen samarbeider med bønder i nærliggende landsbyer og danner lokale frivillige grupper som dyrker frem trær og står for plantingen. Vårt arbeid på formiddagene var å hjelpe til med å plante trær i mais-, yams-, og maniok-åkrene til bønder i ulike landsbyer i Tsevie-området. Engasjerte personer fra APAF organiserte, hentet og brakte oss, gav opplæring og førte oppsyn med arbeidet. 

Ettermiddagene gikk med til avslapning, lek og moro, bading i elva ved landsbyen, å vaske klær, dusje og å gjøre ærender i Tsevie. Enkelte ettermiddager deltok vi også på folkemøter i landsbyen med informasjon om kjønnssykdommer og hiv/aids. Etter middag var det ofte trommer, sang og dans, også med deltakere fra landsbyen, eller en tur til den lokale baren for en cola eller et glass av det tradisjonelle palmebrennevinet kalt "Togo-gin". En helg dro vi på utflukt til Tsevie og Lomé, en annen helg gikk turen i minibuss nordover til Atakpamé og til Badou, der høydepunktet var å bade under den store fossen ved Akloa. 

21 dager går fort og de siste dagene ble hektiske med alle som skulle sies på gjensyn til og flere avskjedsfester i landsbyen. Den siste dagen dro leirdeltakerne til Kpalimé, jeg reiste så til Lomé, krysset grensen til Ghana og tok fly hjem fra Accra. Vel hjemme igjen ser jeg på oppholdet i Togo som en interessant, annerledes og givende opplevelse. Jeg fikk innfridd forhåpningene jeg hadde før jeg reiste. Jeg har fått ny kunnskap om verden og hvordan den fungerer, om urettferdighet, om forutinntatthet både i Norge og andre steder. Forhåpentligvis vil disse erfaringene og kunnskapene være varige, og også være mulige å spre. 

(Kilder: CIA (2002): "The World Factbook" og Lonely Planet (2002): "West Africa")

 

-Hilde

JSN Gruve template designed by JoomlaShine.com