Tidlig en søndagsmorgen, i begynnelsen av august, satt jeg på flyet på vei til Kenya. Nærmere bestemt en liten landsby som heter Oyani, hvor jeg skulle være på dugnadsleir de tre neste ukene 

I utgangspunktet var det litt vilkårlig at Kenya ble det landet jeg dro til. Jeg visste bare at jeg ville på en leir i Afrika, og det var egentlig temaet for leiren som tiltrakk meg. Vi skulle drive en HIV/AIDS opplysningskampanje, se etter foreldreløse barn, og lage litt murstein, trodde jeg... 

Vel, jeg landet i hvert fall på flyplassen i hovedstaden Nairobi, kvelden 8. august, ganske så spent på hva som ville møte meg de neste ukene. 

På flyplassen ble jeg møtt av en person fra KVDA (Kenya Voluntary Development Association), samarbeidsorganisasjonen til SCI i Kenya. Vi ble kjørt til et hostel i byen, hvor vi skulle ha ett møte med gruppelederne våre, å få vite litt om hva som ventet oss. Dessuten skulle jeg få møte de andre jeg skulle på leir med. 

Det viste seg at vi var en gjeng på 40 personer som skulle være med på denne leiren. 

Nasjonalitetene var England, Irland, Canada, Japan, Italia, Spania, Frankrike, Danmark, Uganda, Tyskland, Kenya og meg fra Norge. Aldersmessig spredte vi oss fra den yngste på 16 år, til den eldste på 30. 

Etter to netter i Nairobi, og mye om og men, bar det ut på en strabasiøs busstur, på humpete veier i en stappfull buss. Oyani ligger 450 km sørvest for Nairobi, og er en liten landsby med rundt 1000 innbyggere. 

En ting jeg lærte meg ganske fort er at det er ett helt annet tempo i Kenya enn det jeg er vant til fra Norge og Europa. Vi døpte det ganske fort "African time", og det innebar at var det noe som var avtalt til ett bestemt tidspunkt, så skjedde det aldri noe før minst to timer senere. 

Litt irriterende til tider, men samtidig sjarmerende også, at folk er så uanfektet av tiden å ikke stresser rundt som vi gjør her. 

Da vi kom frem til landsbyen var det en hel horde av mennesker som ventet på oss, og masse barn. Det første vi gjorde var å innlosjere oss på en skole hvor vi skulle bo. Skolen lå på toppen av en ås, som straks fikk kallenavnet Killimanjaro. Der var det å henge opp moskitonettet og rulle ut liggeunderlaget. Det var ikke elektrisitet i landsbyen, så det var greit å komme litt i "orden" før det ble mørkt. 

Vi fikk raskt beskjed om at dugnadsleiren gikk ut på at vi skulle lage en bygning, men det tok noen dager før vi skjønte hva slags bygning. Først trodde vi det var et barnehjem for de foreldreløse barna i landsbyen, men så fant vi ut at det var en skole for de minste barna i landsbyen som skulle ligge i bunnen av åsen, slik at de skulle slippe å gå opp på toppen av "Kilimanjaro" for å gå på 

skolen. I samme bygning som skolen, skulle det også være et kontor og en liten sovesal til de foreldreløse barna. 

Vi delte oss inn i smågrupper, noen begynte å grave grunnmur, andre samlet steiner som trengtes til å fylle opp grunnmuren, og noen satte i gang med å lage murstein. Visste ikke at det trengtes så mange murstein for å mure en skole…. 

Dessuten hentet vi vann i et lite vannhull en km fra der vi bygde skolen. Vannet brukte vi til å blande i sementen, og til å lage murstein. Ble ganske flink til å bære vann på hodet etter hvert. 

Måtte jukse å holde med en arm da, men jeg er virkelig imponert over barn helt ned i seksårsalderen som bar 10 liters bøtter fulle av vann på hodet. Det ser ut som den enkleste sak i verden, men jeg kan forsikre om at det er det ikke, og det er utrolig tungt for nakken. 

 

Dagen begynte med frokost ca. halv åtte. Hadde du kjøkkentjeneste og pannekaker stod på frokostmenyen, kunne man belage seg på å stå opp ganske så tidlig. Tar en stund å steke 40 pannekaker på ett bål. Arbeidet startet klokka åtte, etter noen timer var det "second breakfast" som bestod av kjeks og saft. Deretter jobbet vi til rundt ett. Klokka to var det lunsj, og etter dette stod man litt fritt til å gjøre hva man ville frem til middag. 

Enkelte dager gikk vi på besøk til innbyggerne i landsbyen, fikk se hvordan de bodde, drakk te og snakket. Det var koselig! Det krydde av barn som hang rundt i leiren, så man var aldri alene. Hvis man prøvde å lese en bok, om den så var på norsk, var det alltid noen som ville se i den. 

Ett stort problem i Kenya, og i Oyani er den store spredningen av HIV. Mange i landsbyen fornektet at HIV er en sykdom som finnes , og det var mange underlige oppfatninger om HIV. 

De fleste stolte ikke på at kondomer kunne hindre smitte av HIV, så det var ikke mange vi spurte som brukte det. Dessuten er det veldig dyrt for landsbybefolkningen, og man kan jo kanskje forstå at har man så vidt nok penger til mat, så er det kanskje ikke kondomer noe man prioriterer å kjøpe. I Oyani praktiseres fortsatt flerkoneri, og dette medfører en høyere risiko for spredning. En pensjonert lærer som hadde hovedansvaret for byggingen av skolen, hadde 5 koner og 21 unger….. 

En søndag var det en gruppe av leirdeltagerne som var på et kirkebesøk, og de kunne fortelle at presten i kirken forkynte at bare en trodde sterkt nok på gud så ble man ikke smittet med HIV. Man føler seg litt frustrert når man hører sånne historier. 

Selv om jeg føler at det ble satt av altfor liten tid til å drive HIV/AIDS informasjonskampanje, og at dette ikke ble lagt stor nok vekt på i forholdet til "temaet for leiren", så fikk vi i hvert fall laget ett lite informasjonshefte om dette 

emnet. En av de kenyanske leirdeltagerne oversatte heftet til Swahili. Vi kopierte opp heftet i 100 eksemplarer, og delte ut til de innfødte. Så forhåpentligvis så er det kanskje noen som leser i det, og tar litt lærdom. 

Da vi dro var bygningen nesten helt ferdig. Det manglet tak og gulv, men alle materialene til dette var på plass. 

Som sagt tidligere var vi førti leirdeltagere og det er kanskje litt i meste laget. Førti personligheter med forskjellig kulturbakgrunn og ulike oppfatninger om det meste kan være en utfordring. Enkelte konflikter ble det, men man må regne med det når så mange mennesker er samlet. Uansett så lærer man så utrolig mye om seg selv, og man kommer innpå en kultur som man aldri vil kunne oppleve som turist! 

Det gjør noe med deg å bo og leve sammen med en fattig landsbybefolkning, og det får en til å tenke på alle ting man egentlig tar for gitt i vår del av verden! Det er imponerende å se hvor smilende å vennlige befolkningen er, og hvor glade å fulle av liv de er, til tross for at de kanskje ikke har nok mat til neste dag, at de ikke har penger til medisiner, at de fleste har mistet utallige familiemedlemmer og er arbeidsløse. 

Man burde ta lærdom å glede seg mer over de små ting her i livet, og ikke bekymre seg så mye i hverdagens kjas og mas, men stoppe opp å tenke over hvor bra man faktisk har det ! 

Hvis du noen gang har lurt på om du skal dra på dugnadsleir, men ennå ikke har gjort det, så gjør det!! Du kommer ikke til å angre, og det er en opplevelse for livet!!

 

-Camilla

JSN Gruve template designed by JoomlaShine.com