Denne reiseskildringen handler om mine 3 fantastiske uker med arbeidsleir i Rosario, Argentina. Det er nå gått halvannen uke siden jeg dro derfra og fremdeles kan jeg drømme om guttene fra senteret... Hvor skal jeg begynne? Jeg har så mange tanker og følelser... 

La oss ta det praktiske først. Det var altså en 3-ukers arbeidsleir. Vi var 5 frivillige jenter fra Europa som dro ned hit for å jobbe på et senter for gateungdom, dvs. mesteparten gutter mellom 12 og 20 som enten bodde eller jobbet på gaten.  

Hvilke ideer gjør dere dere om gateungdommer? Sikkert de samme som jeg gjorde før jeg dro dit... Gurimalla og herlilon hvor jeg ble overrasket... For det første er selve senteret helt fantastisk – ideologien bak det, folkene som jobber der, guttene som kommer dit. Det er et dagsenter med workshops. Guttene kommer mellom 9 og 10 om morgenen, får litt frokost, så går de igang med morgenens workshop, klokken 12 er det gedigen lunsj (jeg tror jeg la på meg 3 kilo mens jeg var der!) og alle hjelper til med å dekke på og av bordet, og om ettermiddagen er det ny workshop og skole for en del av dem. Guttene kan komme og gå som de vil, men de må delta på workshops om de spiser. Det er forskjellige workshops for hver dag i uken – serigrafia (trykking av mønstre på klær), artisania (håndverk/kunst - jeg lærte bl.a. å lage stearinlys :P), las palabras (skriving av historier), carpinteria (snekring og bygning), escritura (lese og skrive dikt), fotball (I løøøved it!) med ordentlig dømming og alt så de lærer å spille etter regler... 

Det som var så fantastisk var det potensialet som helt åpenbart lyste i en god del av dem... Disse tøffe gateguttene, som samtidig var så myke og herlige, som klemte og koste og lekesloss og spilte kort og skravlet med oss jentene, ja disse tøffe gateguttene – når du så alt engasjementet de la i sitt arbeid når de drev med f.eks. kunst, som de forresten senere solgte i et teater til inntekt for senteret og som de var så stolte av, og ansvarligheten de viste når de skulle trykke opp 1000 t-skjorter som skulle brukes i det årlige maratonet senteret organiserer i byen. Men det som imponerte meg mest var poesien.. Jeg deltok i en av poesiklassene: 8-9 gutter i 15-16-årsalderen med lærerinne, sitter der og leser dikt på høyt nivå, av Argentinas og også Europas største diktere, de tolker det sammen med lærerinnen og lager selv dikt i samme struktur som diktet de nettopp leste og så leser de diktet sitt høyt for de andre eller de får det lest opp om de selv ikke tør... Jeg satt der nesten med tårer i øynene, for diktene deres var så utrolig vakre, originale. Guttene har jo opplevd utrolig mye, så de har mye å uttrykke... Og kan dere se for dere norske gutter i den alderen, som er tøffe i trynet, og som sitter og leser opp dikt for hverandre med stolthet??!! 

Den første uka ble jeg kjent med dem – og de virket utrolig oppegående. Derfor var det et lite sjokk da vi skulle på ”milonga” med jentene en kveld og støtte på 3 av de yngste guttene på rundt 12 år i gaten, der de sniffet lim... Det ødelegger dem helt totalt og det er utrolig tøft å møte virkeligheten til disse smårollingene... Og hver morgen kom de – Jose, Jeremia og Amiel - med den lille slitte madrassen sin, som de sov 3 stk på. De hadde ikke vært på senteret veldig lenge, så de som jobbet der visste lite om dem – deres strategi er at de venter til ungene selv vil snakke. Ikke alle sniffer lim, men en god del... 

Og litt etter litt fikk jeg høre historien til flere av dem. Jeg kom nærmest spesielt 2-3 gutter. Og jeg var trolig trist for å dra fra dem... T.o.m. nå blir jeg trist... 

 

Min egen favoritt var Federico på 15. Han var høyt og lavt, utrolig mye energi og elsket fotball – perfekt match for meg. Men han var også følsom, skrev dikt og leste dem opp med en utrolig innlevelse... Og han sang utrolig vakkert.. Og er utrolig intelligent – håper han får livet sitt i orden, for da kan han nå langt. Jeg fikk vite historien hans av en som jobbet der... Faren hans vet jeg ikke hvor var eller om han var død, men moren hans begikk selvmord for 7 år siden, og det var Federico som oppdaget henne hengt... Han bodde noen år på gata, men nå bor han hos bestemora, som er helt hysterisk redd for at noe skal skje med ham så han får ikke være ute etter kl.16, stakkars – han holder på å bli gal! Men han har i det minste et hjem. Vårt magiske øyeblikk var da jeg gikk med min fotballskjorte fra Olympique de Marseille og han gikk med sin fra et lokalt lag – han ville gjerne vi skulle bytte for en dag, han elsket min, og han tilbød å få trykket mitt navn på den. Men det endte med at jeg synes hans skjorte kledde meg mye bedre og sa at jeg gjerne ville bytte med ham for alltid. Han så på meg med vantro øyne, den viltre gutten ble helt blank i øynene og vi ga hverandre en stor lang klem... Begge var ganske rørte . Og fra da av ble vi liksom bestiser. 

Så er det Luis.. Luis Luis Luis... Han er 17 år og historien hans er helt utrolig... Moren hans er borte, og faren døde for 4 år siden. Men før han døde fikk han barn med en annen kvinne, og denne kvinnen får barn annethvert år med diverse menn. Så Luis har 5 mindre søsken som han tar seg av, som ikke engang er hans søsken, bortsett fra en av dem!! Og han lever og ånder for dem. Da de på senteret kom i kontakt med ham for første gang, for ca 5 år siden, var han som et primitivt dyr. Visste ikke hva en gaffel var, var folkesky, kunne ikke lese eller skrive. Men på disse 5 årene, så er han blitt en helt utrolig sosial gutt. Han er utrolig ansvarlig – ikke noe som helst narkotika, alt han gjør på senteret er å lære mest mulig praktiske ting, så han kan bedre ta seg av små"søsknene". Og han er 17 år...! Og i alle årene han ikke kunne lese eller skrive, så diktet han i hodet sitt, og alle diktene har han nå skrevet ned og laget noter til, for han spiller også gitar... Hans drøm er å gi ut en diktbok... Her er et dikt han gav til meg, som jeg elsket (oversatt, så klart – mer poetisk på spansk...): 

 

Min elskede pappa 

 

 

I dag skal jeg fortelle dere om pappaen min 

Han var alltid veldig spesiell 

Det var denne gitaren som alltid lå i hans armer 

Det var med denne han begynte å synge 

 

Han fortalte meg historier som gav meg glede 

Og jeg som alltid lyttet og iblant fikk dem meg til å gråte, 

Og i dag med min gitar er det for ham jeg synger 

Pappa, du dro din vei så ung, 

Du forlot den fattiges liv 

Og fortsatte din gang i himmelen 

Pappa, du er en stjerne på himmelen 

Og i mitt hjerte bærer jeg deg 

Og roper til deg: Jeg elsker deg, pappa... 

 

Luis 

Jeg gjentar at det var mer poetisk på spansk! Jeg har virkelig tro på Luis. Han bærer en tro og realistisk optimisme som jeg håper blir hans vei.. Vi mailer nå, han vil jeg skal sende ham dikt fra Norge.. 

Det er så mange andre også, David på 16 som drømmer om å bli proff fotballspiller, Dario på 15 som er så kjekk at vi alle var ganske betatt av ham!! Og Harold på 16 som hadde begynt på skolen for 2 år siden, som var supersmart og drømte om å få studere på universitetet... 

En av de siste workshopene vi hadde var en fast fredagsworkshop – "å kunne leve". Vi satt alle i en sirkel, lyttet til 2 sanger, fortalte hva de gav oss og snakket. Snakket om redsel, hva vi alle var redde for i livet... Mange sa "for å dø", Federico sa "for stillheten, å være alene"... Jeg sa "å miste min lillebror eller mamma"... Det var utrolig rørende.. Og da jeg satt der, midt iblant disse vidunderlige guttene, og det gikk opp for meg at jeg snart skulle forlate dem, at de skulle fortsette kampen for livet, og jeg skulle fortsette mitt luksusliv.. Men mest av alt ble jeg så utrolig lei meg for at jeg skulle dra fra dem.. Jeg kjempet med tårene, og flere av dem så det og kom bort til meg etterpå.. Men jeg er så utrolig glad for at jeg ble kjent med dem... Folk i gata behandler dem som dritt.. Om de bare visste alt disse guttene hadde vært gjennom og hvor flotte de egentlig er... Om dere støter på gateunger eller andre på gata, i stedet for å unngå blikket deres for å ikke føle skyldfølelse, så snakk gjerne litt med dem, om dere har tid.. Det kan få dem til å tro på menneskene igjen.. Det høres cheesy ut, men det koster så lite, og de trenger å føle at de er verd noe i samfunnet, at de tilhører det... 

Jeg savner dem... 

 

-Elisabeth

JSN Gruve template designed by JoomlaShine.com