25. juni til 8. juli i år deltok jeg på en dugnadsleir i Belgia, i regi av Service Civil International (SCI), hvis norske gren heter Internasjonal Dugnad. SCI arrangerer dugnadsleirer over hele verden, hvor frivillige fra mange forskjellige land kommer sammen for å bidra med noe konstruktivt til lokalsamfunnet hvor leiren finner sted og lære hverandre og hverandres kulturer å kjenne. På denne måten ønsker SCI å stimulere til forståelse, vennskap og fred mellom folkeslag og nasjoner, samtidig som arbeidet de frivillige utfører bidrar til noe positivt for de lokale.

Det var mange grunner til at jeg valgte å dra på dugnadsleir. Jeg ville ut og oppleve noe nytt, noe jeg aldri hadde vært med på før, og gjerne gjøre nytte for meg samtidig. Samtidig hadde jeg, som studenter flest, et begrenset budsjett, og jeg ville være med på noe sosialt, hvor man kom i kontakt med andre, siden jeg hadde planer om å reise alene. Alt i alt stemte dette fint overens med frivillig arbeid, og jeg besluttet å melde meg på en leir i Belgia, hvor de frivillige skulle hjelpe til med å arrangere en liten, miljøvennlig folkemusikkfestival, ”Na Fir Bolg”, som drives 100% av frivillige.

Ankomsten var søndag kveld, og innlosjeringen var i telt. Gruppa vår bestod av meg fra Norge, en svensk mann, to tsjekkiske jenter og en gutt fra Belgia, men vi slo oss raskt sammen med andre frivillige fra Belgia, Nederland og Tyskland, og dannet en gjeng på 8-9 stk som holdt sammen. Mandag morgen startet vi med et tomt jorde med melkekuer og maisåkre som nærmeste nabo – det var vanskelig å innbille seg at det skulle være en festival med 8000 deltakere der få dager senere. Arbeidet var følgelig hardt nok, men variert – vi hjalp til med alt fra å sette opp enorme telt som rommet flere tusen, bygge scene, gjerder og dansegulv til matlaging og dekorering av scena. Sammen med vår gruppe fra SCI, var det mange andre frivillige unge og voksne fra miljøvernorganisasjoner, fra speidern og frittstående. Alle stakk innom for å se om det var noe de kunne gjøre, og alle bidro for å dra prosjektet i land. Det ble etter hvert mer og mer klart at mange var ”veteraner” som hadde fulgt festivalen i flere år, og øynene deres lyste når de snakket om hvordan det kom til å bli. Smått om senn forstod vi nybegynnere at festivalen var et av årets absolutte høydepunkt, og vi begynte å glede oss vi også, selv om ikke alle var folkemusikkfriker fra før. Om kveldene satt de frivillige og arrangørene sammen med gitarspill, sang og ”jamming” inn i de små timer. Vi ble desto trøttere morgenen etter, men angra var det ingen som gjorde.

Når fredag ettermiddag kom og festivalen begynte å komme i gang, forstod vi hvorfor alle hadde snakket så varmt om Na Fir Bolg. Det er en liten festival - med 8000 deltakere har det ingenting å stille opp med mot Roskilde hva størrelsen angår. Når det gjelder stemning, humør, felleskap og musikk, derimot - da overskygges den ikke av noen. Bandene som spilte var ganske ukjente, iallfall for oss i Norge, men repertoaret var alt fra belgisk og irsk folkemusikk og dansemusikk og til låter fra Red Hot Chili Peppers, Johnny Cash og Nirvana, tolket og fremført med kreativitet og dyktighet. Noe for ethvert øre, med andre ord.

Første kvelden var satt av til dans – musikerne og danserne i folkemusikkensemblet Boombal underviste den første timen alle de interesserte i de enkleste ring,- rekke og pardansene som masurka, jig, Scottish med flere. Siden spilte de til dans nonstop i flere timer. Dansegulvet var tettpakket av folk i alle aldre – barn og besteforeldre danset side om side. Svetten rant, søyla på gradestokken klatret mot 35 grader, rytmene dundret, smilemusklene stivnet i et øre-til-øre-glis og føttene fortsatte inn i de små timer. Har du opplevd en kveld med Boombal er det ikke lenger vanskelig å forstå hvorfor folk kommer tilbake år etter år. Før denne kvelden beskrev jeg folkemusikk som OK og folkedans som noe jeg aldri gjorde – det gjør jeg ikke lenger nå. Det skal godt gjøres å vaksinere seg mot denne basillen.

Resten av helga fortsatte på samme nivå, og vi hadde mesteparten av tida fri for å kose oss på festivalen – det eneste arbeidet vi gjorde, var noe arbeid i baren og kjøkkenet, noe som bare var koselig nå som alle kjente alle og hadde noe å snakke om. Barrierene som normalt finnes mellom folk, var på mystisk vis borte – gamle ble venner med unge og fremmede barn lekte med hverandre som om de hadde vokst opp sammen. Na Fir Bolg karakteriserer seg selv som en familiefestival, og deltakerne var i alle aldre – for barna var en sandhaug å leke i og et eget telt med aktiviteter som ansiktsmaling, forming og håndverk.

Det var ikke mange blide fjes å se dagen etter festivalen var over, da vi var nødt til å plukke fra hverandre leiren og minnene. En etter en falt de frivillige bort og dro hjem og addresser, klemmer og lovnader om å sees neste år ble utvekslet. Til sist var bare den harde kjerne igjen, og vi tilbragte de siste dagene som turister og dro på sykkeltur på den flamske landsbygda, på omvisning på en lokal økologisk melkegård og på sightseeing i de vakre middelalderbyene Lier og Leuven. Så måtte vi bryte opp også, og reise hjem til en hverdag iallfall jeg hadde glemt i 2 hele uker.

Spør du meg nå, hva jeg forbinder med Belgia, vil jeg nok svare pubkultur, musikk, vennlige mennesker, sol og varme, men først og fremst ren og ekte glede.

Og om du lurer på hvor jeg blir å finne i månedskiftet juni/juli neste år, er svaret enkelt – på et stort, tomt jorde i Flandern, med kuer som eneste nabo…

 

-Helen

JSN Gruve template designed by JoomlaShine.com