Jeg kom til skolen en kald og mørk vinterdag. På bordene i vestibylen lå det flyers med teksten: ”Vil du ha en annerledes sommer?” Jeg tok en med meg og gikk på forelesning. Ja, ja … jeg hadde aldri gjort noe liknende før, men alle de forskjellige mulighetene og tidspunktene tiltalte meg. Men hva skulle jeg velge? Jeg vil jo være overalt!

 Det ble 3 uker i Kroatia hvor jeg skulle arbeide som frivillig på to musikkfestivaler. Castel Kambelovac, stedet der festivalene skulle arrangeres, lå ca. 15 km utenfor Split. Kambelovac er en av syv små landsbyer syd for Split med hver sin festning og kirke. Jeg bestemte meg for å reise ned noen dager før, for å besøke Split.

 En vegg av hete slo imot meg da jeg ankom Split. Jeg ble hentet av hostellverten på flyplassen og fikk installert meg på rommet. Det var varmt, dårlig vifte, og jeg ble sjuk. Jeg følte meg så alene. Jeg ringte til gamlelandet og klaget min nød. Og ville reise hjem. Men jeg holdt ut.

Jeg hadde tung sekk med et tonn unødvendige klær, da jeg tok den lokale bussen til Kambelovac. Jeg kom frem og var helt alene. Lederne var ikke kommet. Til slutt fant disse også frem. Da var det bare å få tak i de lokale vi skulle bo hos. En kjekk kroat, Vinko, kom og hentet oss. Vi skulle bo i kjelleren hans, som var kombinert festbule og treningsrom. Det som møtte oss var ikke akkurat noe luksussyn, men med hjelp av Vinko og hans mor fikk vi vaska og gjort det ganske så bra. Og fem meter fra huset var det en deilig liten strand med Adriaterhavet rett forut. Vi fant frem badetøy og hoppet i.

Like bortenfor huset lå en kjempefin bar/kafé/restaurant, ”Ballettskolen”, hvor vi spiste. Senere på kvelden møtte vi noen kjekke kroatiske gutter som skulle være med på å arrangere festivalen. Vi var nysgjerrige på hva vi skulle gjøre, men de lokale visste ikke mye mer enn oss. ”Vi tar det som det kommer. Det ordner seg,” ble derfor setninger som gikk igjen under oppholdet mitt. Det nærmet seg leirstart og flere frivillige kom. Den 2. juli var vi fulltallige. Det var to fra Finland, to fra Russland og en fra henholdsvis Frankrike, Østerrike, Kroatia, Polen, Ukraina, Serbia, England og Norge. Etter et par netter på gulvet fikk vi flytemadrasser, som vi sov på i kjelleren til Vinko. 12 stykker på rekke og rad. Det ble i starten litt fest og moro, og vi ble bedre kjent med hverandre.

 Så kom sjefen for festivalen og beordret oss til ”the tower”. Det var stedet hvor vi skulle forberede festivalen, lage mat osv. ”The tower” var et treetasjes stort tårn, som ikke hadde vært i bruk på tre år. Vi brukte tre dager på å gjøre i stand dette. Da det nærmet seg helgen, begynte vi å rigge til og forberede den første festivalen. Dette var en festival hvor populære artister i Kroatia skulle delta. Vi skulle hjelpe til med å lage mat, sette opp bord og stoler, korke vin osv. Den lokale kokka (som kun snakket kroatisk og tysk) kom og lagde typisk kroatisk mat (dvs svart risotto, fisk, brød). Vi hjalp til med å dandere ost- og skinkefat, og kuttet loff til artistene. Vi kuttet og skar og kuttet og skar … så den dag i dag brekker jeg med ved tanken på hvit ost og pastramiskinke…. Videre hadde vi forskjellige skift. Noen var i tårnet i tilfellet artistene skulle trenge noe, andre ordnet med billettsalg, var på scenen eller back stage i baren osv. Det ble en hektisk helg, med lite søvn.

 I dagene etter festivalen ryddet vi opp. Det var ikke alltid like artig. Kroater er gode til å bomme på søppelkassene. I 30-35 plussgrader ryddet og vasket vi bort fiskerester, rødvin, øl, frukt, kort sagt gammel moro x 10. Men det gjorde ikke noe. For det var bare å dra hjem til Vinko (ca. 5 minutter å gå), ta på seg bikini og kaste seg ut i 25 graders varmt og klart vann.

Vi hadde små oppgaver i forhold til festivalen hver dag, men fikk likevel en del fritid. En dag dro vi til den fredede byen Trogir (vernet av UNESCO) som ligger ca. 15 km fra Kambelovac. Der så vi på bygningene, gikk på fruktmarkedet, og var ute og spiste. To dager dro vi til Split. Den ene dagen shoppet vi. Den andre dagen dro en gjeng inn og feiret bursdagen til en av de frivillige. Da spiste og drakk 7 personer på restaurant for til sammen 450 kroner. En annen fridag arrangerte jeg en tur for alle de frivillige til en av øyene utenfor. Dette var en fantastisk tur. Vi tok en av ferjene til øya på formiddagen, var der en hel dag og hoppet på en annen ferje på tilbakeveien.

De lokale guttene vi jobbet med under festivalen levde som sagt under mottoet: ”Det ordner seg. Ikke stress.” I utgangspunktet en bra filosofi, men ble til tider litt tafatt. Vi kunne trengt litt mer hjelp og tips til utflukter osv. Men det skal sies at kroatene er gjestfrie og deler det meste. Vi ble invitert på middagsselskap, grilling og fester så mye vi ville. En kveld ble det arrangert grillfest i bakgården på ”the tower”. Da hadde gutta skaffet x antall kilo med fersk fisk, som jeg hjalp til med å rense. Og grillen var en 2 x 2 m rustbalje med ved som kull. Så det var bare å tenne opp, legge fisken på ei rist og ha masse salt og olje på. Fisken ble servert på engangstallerkener, fortært med fingrene og i selskap med Karlova?ko (det lokale ølet) eller Kambelovac-rødvin. Vinen som vi for øvrig hadde vært med på å tappe og korke. Til dessert var det tre stykk sekskilos vannmeloner som ble kuttet opp i store remser og sendt rundt. Et himmelsk måltid.

 Neste helg var det klart for ny festivalrunde. Festivalen hadde fokus på tradisjonell kroatisk musikk: klapa. Musikken synges ofte a cappella og med mange forskjellige stemmer. Hver region i Kroatia har sitt eget klapa-kor som under festivalen konkurrerer mot hverandre. Det koret som vinner, får arrangere festivalen neste år. Dette er et stort og populært arrangement som blir sendt på riksdekkende TV. Kroatias viktigste kulturpersonligheter er til stede. Oppgavene våre var omtrent doblet under denne festivalen. Vi hadde nå ansvaret for alle artistene og alle VIP-ene. Da var det igjen bare å kutte brød, skinke og ost, lage mer mat, ordne vakter, rigge, vaske osv. Men artig. Alle var i feststemt humør, spiste, drakk og koste seg. Det hele var veldig vellykket.

 De siste dagene gikk med til å rydde opp etter festivalen, ligge på stranda og gå turer til de andre kastellene i nærheten. Den siste kvelden ble alle invitert til ”the tower” av sjefen. Der var det duket til fest og moro! Det var både godt og litt rart. Nå skulle vi si ha det til folkene og stedet som hadde vært vårt hjem og vår arbeidsplass i tre uker.

 Til tross for at vi var mange ulike personer fra ulike land, synes jeg at vi kom godt ut av det. Det er en utfordring å leve så tett i tre uker. Men jeg følte meg aldri utrygg. Penger, pass og eiendeler lå åpenlyst i kjelleren til Vinko. Enkelte uoverensstemmelser forekom likevel. Den første uken bar preg av at enkelte ikke gjorde jobben sin, og heller lå på stranda. Organisering var et fremmedord, og det var til tider vanskelig å vite når og hvor vi skulle jobbe og hva vi skulle gjøre. Men på en bedre og bedre måte lærte vi oss å fungere som en gruppe. Det var litt vemodig når vi frivillige reiste én etter én, og kjelleren til Vinko gradvis ble tømt. Dagen jeg skulle dra, var jeg så heldig at Vinko kjørte meg til flyplassen i Split. Der tok jeg farvel med Kroatia og satte snuta tilbake til gamlelandet.

 I ettertid er jeg utrolig glad for at jeg fikk denne muligheten, og at jeg tok sjansen på å være med på en slik leir. Jeg har møtt mange utrolig flotte mennesker, fått unike erfaringer som jeg ikke ville fått som vanlig turist, samt lært masse om meg selv og hvordan fungere og jobbe sammen i gruppe. Kommende helg skal jeg til Paris, hvor jeg skal besøke en av deltakerne fra leiren. Gleder meg masse. Så dersom jeg har mulighet, vil jeg reise og jobbe som frivillig igjen.

 

-Mia

JSN Gruve template designed by JoomlaShine.com